Jørn Hoel Band

Enkelte artister har evnen til å levere full pakkehver gang de opptrer. Jørn Hoel er en slik artist. Med sin særegne stemme, selvironi,udødelige sanger, historier, og unike opptredener i ulike tv-sammenhenger harden folkekjære artisten blitt en ekte klassiker. 

Du så han på «Hver gang vi møtes» i vinter. Hvordan han bød på seg selv og sitt smittende humør, ogbidrotil den gode stemninga på gården, samt fortellergleden som traff seerne hjemme i stua. Etter at han leverte et par strøkne versjoner av «Spinnvill» (Admiral P), og «Tørr ikkje se dæ igjen» (Unni Wilhelmsen), toppet han det med en rå versjon av «Superhero»( Eva &theHeartmaker). I det siste programmet ble vi også kjent mennesket bak artisten, gjennom sterke og rørende historier. Skal denne «tett på» stemningen overføres til konsertene dine?

– Ja, det ble en del sterke øyeblikk. Det er jo ofte slik med livshistoria til folk, de rører hver gang. Særlig hvis de er fortalt på en ekte måte. Enkelte minner kommer fortsatt under huden på meg, og det tror jeg publikum merker. Sangene blir dermed så utrolig mye sterkere, når man får høre storyen bak. 
– Så planen er å ta med den feelingen på scenen fremover. De gangene jeg spiller i en naken solo versjon er det lettest å få til. Andre konserter gjør jeg med bandet mitt, og da er det trøkket og groovet som rår. 


Det var sterkt å høre om oppveksten i Nord-Norge, om foreldrene dine og bakgrunnen for at du ble som du ble?
– De fleste har har sterke opplevelser og minner fra barndom ogforeldre. For meg varpappa min aller største helt. Han kjørte store lastebiler og sang, og jeg var sammen med han hver eneste dag i oppveksten. Barnehagen min var i førersetet på trucken. Jeg var 17 år da han døde og mamma kom på banen. Hun oppmuntret meg til å spille gitar og å synge og hjalp meg frem på alle arenaer. Kjøpte meg min første gitar. Lot oss holde på hjemme med øvinger, fullt band og PA. Masse støy, men hun elsket det. Jeg hadde en veldig fin oppvekst.


I TV serien ”Hver gang vi møtes”, bølget det mellom sterke og følsomme øyeblikk, til at artistene knakk sammen i ville latterkick. Det virket som om dere hadde funnet hverandre, og at det var ekte? 
– Ja det var ekte. Vi koste oss veldig i hverandres selskap. Det ble mye humor og glede, men også ekte og sterke øyeblikk. Livet er jo sånn at tårer og glede går hånd i hånd. Sånn ble også hverdagene på denne gården i Østfold. Alle fikk sin plass, og det var befriende.
Vil publikum få kjenne noe av denne stemningen i konsertsalene?
– Absolutt. Det er det jeg håper på. Jeg elsker å fortelle historier mellom låtene, improvisere og å snakke med publikum. Slik blir det nærmest en dialog mellom scenen og publikum. Det er artig når det skjer. Spontant og uventa. Det er utrolig befriende når humoren sitter løst, og man kan blande den med ren flørt. Det er godt for kropp og sjel. Jeg tror publikum opplever det som ekte og ujålete.

Og med årene så blir man kanskje tryggere på seg selv og publikum? 
– Det er akkurat det ja. Ting blir mye mindre skummelt med årene. Man tørr å by på seg selv, og man er ikke så redd for «å drite seg ut» lenger, det er bare å slippe seg løs. 

Du sa på TV2 i vinter at du var skuffa over den retningen karrieren din tok etter at du ble kåret til Norges mest sexy mann?
– Er jo redd for at det skal høres ut som klaging, men jeg tror samtidig at alle skjønner at en sånn tittel ikke akkurat gir ekstra kredd som sanger og artist. Når man jobber med å finne eget uttrykk, og kanskje har en egen plan på hvordan dette skal bli, så er det ekstremt forstyrrende når andre i løpet av ett sekund, gir deg en merkelapp som putter deg på en helt annet hylle. Da har man lett for å bli værende der. Men nå er jeg fremme igjen, og jeg koser mer enn noen gang.

Var det derfor du villig ble med på «Torsdagkveld fra Nydalen», og ikke minst i Thomas Giertsen serien «Helt Perfekt». Humorprogram som raljerte med ditt image?
– Ja, det var rett og slett befriende. Jeg har en god porsjon selvironi, og det kan være godt å ha av og til. Før jeg slo gjennom som artist, drev jeg mye med både teater og humor oppe i Tromsø. Men det ble nedtonet da jeg fikk «erotika-stempelet». Jeg er jo mye mer enn et sex-symbol, blunkerden blide Tromsøværingen.

Det så ut som du trivdes på «Stjernekamp», der du du boltret deg i ulike musikksjangere, ogkanskje aller mest da Norge holdt pusten under din fremføring av Puccini-arien «Nessun Dorma»?
– Det var et magisk øyeblikk for meg. Jeg håpte at jeg ville klare å gjennomføre, men du vet, jeg har jo ikke akkurat noen operarøst. Det er ikke sjangeren folk forbinder meg med, og jeg tror mange ble overrasket over at jeg klarte å levere.Det krevde alt jeg hadde, og er derfor det øyeblikket jeg er mest stolt av, sier Tromsøværingen med et smil. 

Du har jo gjort mange ulike sjangere på platene dine, blues, soul, latino, rockn`roll og ikke minst det nære uttrykket fra «Har en drøm»- tiden. Hva liker du best? Hvor finner vi Jørn Hoel på konsertene om dagen? 
– Jeg liker mye forskjellig musikk, og utforskerulike sjangere uten å låse meg til ett bestemt lydbilde. Det kommer av seg selv, mens jeg føler ut stemninga i lokalet.Hva er det folk vil ha? På konsertene prøver jeg å binde dette sammen, det gjør konsertene variable i uttrykket, og innimellom overrasker jeg nok publikum.