Tommy Luger Band

El Malo Loco Kid tredje album fra Tommy Andre Berg, aka Tommy Luger. Pluss noen EP-er under eget navn, men han har også spilt gitar i mange sammenhenger i Oslos undergrunnscene, etter sigende helt tilbake til 1990, da som 13-åring. Et raskt blikk på omslaget av El Malo Loco Kid er nok for å skjønne at Luger byr på rock'n'roll med lav gitarføring og høy opp-i-trynet-ditt faktor. Så mye info er det ikke å finne på omslaget til denne utgivelsen, men i følge Hit Me! har Luger gjort alt selv på dette albumet. Eneste musikalske drahjelp er fra gitarist Eivind Staxrud (Los Plantronics, Easy Riders, Raga Rockers), og visstnok bare på en låt. Ellers spiller Luger selv alle instrumentene her, dvs. bass og trommer i tillegg til å være gitarist, vokalist og låtskriver. Han har også stått for produksjon og miksing, så mer DIY enn dette blir det ikke før mannen skaffer seg sin egen vinylpresse.

For å ta det siste først, så legger man raskt merke til at Luger neppe har finstudert alle manualer i forhold til lydproduksjon, men nok heller bare gått løs på knottene og skrudd til han ble fornøyd. Selv om resultatet ikke akkurat kan kalles gromlyd i hi-fi forstand, så har produksjonen desto mer personlighet og sjarm. Og til tider står dette bra til innholdet, som er rock'n'roll med høy attitude-faktor, og en gi-faen holdning som gjennomsyrer det meste her. Med kompassnåla pekende mot magneter som Lemmy, Thunders/Heartbreakers og våre egne Backstreet Girls navigerer Luger seg mer eller mindre stødig fram gjennom et noe brokete lydlandskap. Enkelte ganger svinger det bra, og han lander på låter som sitter umiddelbart. Tittellåten, "Stone On My Knees" og "Untune the Sky" er alle eksempler på det. Og det lukter også svidd når Luger tar for seg Ramones sin "Go Mental". Ellers finner vi som seg hør og bør noen mer sloppy innslag, som for eksempel "Chokedown", hvor Luger trolig har latt seg inspirere av ZZ Top og riffet til "La Grange" til et litt ufokusert mellomspill.
Gitarspellinga ellers er det imidlertid lite å si på, at Luger kan sine licks er det liten tvil om. Han synger også med en overbevisende "been there, done that, seen it all"-holdning, og det er sikkert få som kan matche Luger i denne kombinasjonsgrenen her i landet. Enkelte ganger kan man bli litt irritert over at gitarsoloer ikke kommer helt til sin rett i lydmiksen, men den selvgjorte produksjonen gir det hele et herlig sleaze/punk/rock&roll-preg som gjør dette til en nokså unik lytteopplevelse i norsk sammenheng. Tidvis god underholdning, og noen låter her vil garantert gjøre seg bra for å dra opp stemninga på et vorspiel.
Albumet er gitt ut på Quick Records (trolig Luger sin egen label), og vinylutgaven er en enkel sak uten noe trykt innercover. Pressingen er strøken, noe som slett ikke er en selvfølge i disse dager hvor vinylpressene går for fulle maskiner. Kan bestilles fra Big Dipper.

Tommy Luger – El malo loco Kid
«El malo…» er Tommys debut som produsent, gjort i eget studio. Den er også Lugers hittil mest hudløse og utleverende skive. Han har gjort alt selv denne gangen, trommer, bass, gitar, vokal, innspilling, miksing og produksjon. Et ekstra gitarpålegg fra Eivind Staxrud på en låt er alt som er tilført utenom Tommys egeninnsats. Låtene veksler mellom det aggressivt utagerende og dødsflørtende via plagede angstridde nedturer til en slags åndelig forløsning («untune the sky»). Musikalsk er det skitten og mørk adaptering av grunnleggende boogie- og r&b, den originale skiten som Baarli-skolen foreskriver. Tommy er en student av den selvsamme greia, her har han for første gang frie hender til å forme uttrykket slik han vil og resultatet er sterkt og utfordrende. Tommy har et begrenset register som sanger, men han gjør maksimalt effektiv bruk av den stemmen han har som formidlende instrument. Det er ikke en uproblematisk pop-flørt som bringes opp her, dette er Lugers weltschmerz, og han formidler den rett fram uten omsvøp, in your face, digg det eller fuck off. Det er ikke sikkert Luger utvider fankulten i vesentlig grad med denne skiva, men det er et selvfølgelig må-ha for alle som allerede er inneforstått med Tommys geni og en bekreftelse på at gutten har blitt stor. «el malo…» er en respektabel produsent-debut og Lugers mest markante og dristige album så langt.