The Beatniks

The Beatniks er en av de lengstlevende gruppene i norsk rocks historie. De er fremdeles svært aktive og har bred appell til alle som liker musikk med følelse, fantasi og røtter. Solide musikere og bredt repertoar gjør at de fremdeles er etterspurte. http://www.youtube.com/watch?v=VCR-uGC6B6U

Oppstarten fant sted vinteren 1961. Svein Finjarn var på dette tidspunkt en allerede erfaren musiker, og hadde tidligere spilt i to andre band. Men så kom Apache! Dette var noe helt nytt, og han brøt opp og dannet Beatniks.

Våren 1961. Fra venstre Stein Jordbrånen, Svein Finjarn,
Truls Lorck og Carsten Deberitz.

Svein var også den som fant på bandnavnet. Ordet beatnik fant han i en ordbok, og med seg i bandet fikk han Stein Jordbrånen (kompgitar), Tore Fronth (bass) og John «Truls» Lorck (trommer). Denne besetningen spilte sammen i kort tid, for snart ble bassgitaren overtatt av Carsten Deberitz, som skjebnen hadde utpekt til å bli Beatniks-bassisten fremfor noen.

Forutsetningen var at han skiftet til bassgitar. Carsten byttet derfor inn gitaren sin inn i en bass. Dette gjorde han på en tirsdag, og torsdag øvde han og Svein sammen. Lørdag spilte hele bandet sammen på Domkirkeodden på HamarPå plate backet de først Rannie Rommen, Lorne Lesley og Jack Dailey, men i 1962 kom platedebuten med «Flickorna i Småland»/ «Stumbeling Guitars».

Carsten: «Den ble ikke innspilt i noe platestudio. En to-spors båndopptager og en mikrofon – det var alt. Den som låt for høyt på båndet måtte flytte seg en meter bakover». B-siden var skrevet av Finjarn og Jordbrånen, men ved en skrivefeil ble låtnavnet på singelen endret fra det opprinnelige «Stumblin´ Guitars»…

Svein forteller at lydteknikerne på den tiden ikke alltid var like samarbeidsvillige. De var vant til akustiske instrumenter og trekkspill. Elektriske gitarer gjorde jordskjelvaktige utslag på innspillingsutstyret, og mange truet med å avslutte arbeidsdagen når gutta entret studioet.

The Beatniks ble den første norske gruppen som medvirket i en spillefilm, hvor de backet Grynet Molvig på «Twistin´ and Huggin´» i filmen «Sønner av Norge kjøper bil» – en tidstypisk film fra begynnelsen del av samtiden.

Etter en kikk på spilleplanen fra de tidligste årene, er det tydelig at gutta i The Beatniks hadde et meget tett program, populære som de var. Og musikken var kun en hobby ved siden av skolegangen. Opptredener og plateinnspillinger måtte de ta på fritiden.

Stein Jordbrånen ble erstattet av Oddvar Gundersen. Denne besetningen vant nordisk mesterskap for shadowsband 1963. Gutta hadde øvd inn tre sanger, «In a Persian Market», «Sabre Dance» og «Istanbul», så godt at de kunne spilt dem i søvne.The Beatniks lagde en EP med de tre melodiene de spilte i mesterskapet, pluss et spor kalt «Turkish Salad». Platen fikk tittelen «The Beatniks Fly Middle East», og denne blir ansett for noe av det ypperste som ble spilt inn av norske shadowsband. Er du heldig å komme over et eksemplar i dag, må du regne med å punge ut med 1.500 kroner!

Etter seieren reiste Beatniks på turné i svenske folkeparker. I den anledning traff de også The Beatles, en gruppe som også skulle sette spor etter seg. Paul McCartney var veldig nysgjerrig på hvordan de hadde kommet på bandnavnet. Det ligner jo en smule på Beatles, men nordmennene var først ute!

Fra da av begynte Beatniks å inkludere flere vokalnumre både i repertoaret og på innspillinger. Over tid ble det en del utskiftninger av mannskap, og mange kjente musikere var innom The New Beatniks, som gutta kalte seg på slutten av sekstitallet. Under dette navnet spilte de inn en LP, og fremdeles hender det at publikum spør etter låter fra denne platen. Dagens Beatniks har derfor inkludert noen av de mest kjente sangene fra denne perioden på spillelisten.

Svein Finjarn påstår at grunnen til at de ble så populære, var at de dukket opp til rett tid. Dette er en mild underdrivelse. The Beatniks var en av pionergruppene i norsk rock, og de hadde mannskap med musikalske ferdigheter av dimensjoner. Dessuten stivnet de ikke i en musikalsk form, men var i stand til å endre seg i takt med skiftende musikalske retninger. Og dette har hele tiden vært et kjennetegn for gruppen.

Selv om bandnavnet ikke var i bruk på tretten år, skulle det The Beatniks igjen reise seg fra asken. På begynnelsen av åttitallet hadde sterke krefter begynt å jobbe med et arrangement på Jordal Amfi i Oslo, der kjente norske band skulle komme sammen igjen for å spille. Carsten fikk i oppdrag å samle gutta, og det måtte bli besetningen med Carsten, Svein, Oddvar og Truls. Svein hadde i mellomtiden spilt i mange ulike band, Carsten hadde holdt ferdighetene sånn nogenlunde ved like på egenhånd og Truls hadde vært med i Titanic. På øvelsene var kjemien øyeblikkelig tilbake, og selve opptredenen ble en stor suksess med en utrolig versjon av «Baby Please Don´t Go». Lysten til å fortsette var der, bortsett fra hos Truls, som reiste tilbake til Paris. Per Bakkelund ble hentet inn som ny trommeslager, mens Oddvar Gundersen sluttet etter noen år, og ny rytmegitarist ble Øystein Martinsen. Øystein hadde en fortid som frontfigur i shadowsbandet The Cliftons.Den første LP med det reorganiserte Beatniks så dagens lys i 1985, men de hadde et problem med hensyn til hvilken musikalsk retning de skulle bevege seg. Bildet som hadde etset seg fast hos publikum, var i første rekke instrumentalbandet fra tidlig sekstitallet, men Beatniks selv ville ikke bli oppfattet som bare et nostalgiband. I tillegg ønsket de å være så allsidige som mulig.

Løsningen kom da vokalist Kjell Jørung ble invitert til å synge en låt på en av soloplatene til Svein. Kjell ble senere fullverdig medlem av bandet, og med en skikkelig vokalist kan gutta spille på flere strenger enn de som sitter på gitarene.

Dagens Beatniks har bred spennvidde, først og fremst fordi de appellerer til de som liker god og drivende instrumentalrock, men også til publikum som er opptatt av mer countryorientert og dansbar musikk. Derfor kan en si at dagens Beatniks består av to besetninger som dekker alle formål.

Beatniks´ siste rene instrumentalplate er «Into The Shadows», som ble utgitt i 1999. På denne utgivelsen trakterte Stefan Tarlowski rytmegitaren. CD´en viser at The Beatniks er et band med solide røtter, og blant norske shadowsband rager de fremdeles høyest.I 2000 feiret de sitt 40-års jubileum. Da ble det også utgitt en representativ dobbel-cd med kutt fra gruppens lange fartstid. Et interessant historisk dokument, men ikke minst holder de fleste sporene fremdeles mål rent musikalsk. Skal du kjøpe én Beatniks-cd, kommer du ikke utenom denne!

Grunnstammen i dagens Beatniks har hele tiden vært Svein, Carsten og Per. Uten disse tre er Beatniks utenkelig. Dagens rytmegitarist er Per Olsen, en svært erfaren gitarist, som i likhet med resten av bandet er allsidig. For Beatniks er en slags musikalsk potet – som kan brukes til det meste. Staffan Sundin har kommet med på keyboard, og Beatniks er en svært komplett gruppe, både musikalsk og med det repertoaret de har.

Å være først ute med nye ting ser ut til å være noe som henger ved The Beatniks. Som første gruppe har de utgitt en DVD med gitarinstrumentaler, som i tillegg til å kunne spilles på vanlig måte kan benytte til øving ved at en kan koble vekk de ulike instrumentene og selv spille med! En finmåte å lære seg klassiske instrumentaler av noen som virkelig behersker dem!Svein forteller at det fremdeles er moro, men ting har blitt mer krevende etterhvert. Publikum forventer tilnærmet perfekt lyd og spilling. Men gutta legger også merke til at flere unge er opptatt av gitarmusikk når de er ute og spiller. For dette er levende musikk med et bredt nedslagsfelt.

Etter å ha startet opp som Shadows-band, har de vært innom mange stilarter, for så i dag å spille instrumentalrock. På mange måter er de tilbake ved utgangspunktet. Lyden har nok blitt noe bedre, men spillegleden er den samme!

De har lovet å spille sammen så lenge de synes det er gøy. Vi håper derfor at fremtidsplanene inkluderer mange skjelvende gitartoner, for The Beatniks er et stykke oppegående norsk rockehistorie – med Fender og plekter gjennom mer enn 40 år.